Psykiske utfordringer,  Symptomer,  Utfordringer

EN TÅRE PÅ ET KINN, GREIT…?

IMG_0503Snart legger jeg bak meg 2 uker liggende i sengen og på sofaen. En slik periode er ikke unik for min del, jeg har de ofte, spesielt på vinterhalvåret. De kan variere i lengde, men det er ikke uvanlig at slike “liggedøgn”, som jeg gjerne kaller de, går over flere sammenhengende dager. Jeg kan gjerne ha alt fra 2 til 5 liggedøgn før jeg får en god dag igjen. Og disse periodene er tunge, både fysisk og psykisk.

Akkurat denne perioden startet med 4 liggedøgn. Før dette hadde jeg hatt en fin periode, der jeg både hadde vært sosial og fysisk aktiv. Tiden før jeg ble liggende, begynte jeg å kjenne at øynene ble mer og mer såre, som om jeg ikke hadde sovet på flere døgn. Til tross for at jeg fikk det man skulle tro var tilstrekkelig med søvn, ble kroppen stadig mer sliten. Til slutt så sier det bare stopp, og jeg må rett og slett bare gi etter for det kroppen trenger – HVILE!

De første liggedøgnene preges av en uendelig utmattelse. Jeg kan sove og sove uten å føle meg uthvilt. Rart egentlig hvor sliten man kan bli, men når kroppen sier ifra, har man dessverre ikke så mange andre valg, enn å høre etter. Hvis jeg ignorerer tegnene, blir det bare værre. Det hender jeg ligger og sover fra eksempelvis kl 23 om kvelden, til klokka er 18:30 neste kveld. Da med unntak for de nødvendige toalettbesøkene selvfølgelig. Når klokka lir så langt, er jeg nødt til å stå opp for å ta kveldsmedisinen min. 3-4 timer senere er jeg gjerne sliten igjen, og må på nytt legge meg. Dette blir mange timer med søvn, og det minner mye om ME. Forskjellen er at jeg trenger for “få” døgn til å få en god dag igjen, til at denne tilstanden kommer under diagnosen ME. Det er i alle fall det som sies av legestanden.

Det er torsdag og jeg har utsatt turen til apoteket til det maksimale. Jeg var bare nødt til å komme meg av gårde denne dagen, for nå var jeg tom for mine nødvendige smertestillende medisiner. Jeg hadde nesten ikke energi til å kle på meg. Jeg tredde på meg et par store støvler og den største jakken jeg fant. Jeg bare følte for å gjemme meg! Gjemme mitt ufreshe meg, det dratte ansiktet etter flere sovende døgn. Hadde egentlig lyst til å dra på et annet apotek hvor jeg vet det er mindre med folk, men det innebar igjen lengre kjøretur og vanskeligere med parkering. Tenkte jeg måtte bare stå i det, jeg har gjort dette før – og det er jo egentlig fort gjort…

Jeg finner en parkeringsplass et stykke fra inngangsdøra. Trenger litt avstand for å analysere situasjonen. Må være på utkikk etter kjente, som jeg så absolutt ikke vil møte akkurat i dag. Med bestemte skritt går jeg inn uten å registrere kjente fjes, trekker kølapp og ser det ikke er mer enn 2 personer før meg. Mens jeg sitter å venter kjenner jeg at anklene hamrer i smerter, smerter jeg har hatt mer eller mindre konstant i flere dager, smerter jeg blir så fordømt sliten av.

Kroppen er i beredskap mot så mye med en gang jeg trår utenfor den trygge og kjære døra mi hjemme. Det er så mye jeg må tenke på, det er så mye å føle på. Foruten den hamrende smerten i anklene, verker det både i armer og nedover nakken og ryggen. Hodet føles som å være i konstant press. En bivirkning jeg har fått etter jeg begynte på ny medisin og som forverres betraktelig på dårlige dager. Hendene er vonde, det føles som en blanding av stikkende og brennende smerte. Tenker jeg må ta meg sammen, jeg klarer dette!

Nummeret mitt blinker på tavla og det er min tur i kassen – endelig! Dette skal gå bra, jeg vet det står en stol ved siden av denne kassen som jeg kan hvile på mens farmasøyten ordner til medisinene mine. For litt tid tar det, de må jo letes frem og kontrolleres. Dama bak skranken ser på meg og jeg registrerer at hun skjønner jeg ikke har det bra. Det ene blikket der, et blikk med en blanding av empati og forståelse. Jeg kjenner klumpen i halsen. Tårene begynner å trykke bak øynene. Jeg prøver å gi henne et lite smil tilbake, som takk for tanken. Hun begynner å lete frem medisinene og i mellomtiden setter jeg meg ned og gjør det jeg kan for å hente meg inn igjen.

Til slutt er alt klart og det gjenstår bare å betale. Nå ser hun på meg igjen, noe som jeg lett registrerer. Jeg møter blikket hennes, og jeg kjenner en tåre triller nedover kinnet mitt. Hun ser fremdeles på meg og rister på hodet, hun uttrykker fortvilelse, empati, sympati. Til slutt sier hun: “du må snakke med legen din kjære deg, få mere hjelp…” Fortvilet ser jeg tilbake på henne og sier: “ja, men det er bare sånn… men, takk…” Med det snur jeg meg, bøyer hodet og går. Jeg løfter ikke blikket før jeg er kommet meg trygt inn i bilen. Da klarer jeg ikke å stoppe tårene…

Umiddelbart tenker jeg på om hvor mange som eventuelt så meg gå gråtende ut av apoteket. Men ikke før tanken er tenkt, tenker jeg “HVA SÅ!!” “Det er jo bare slik”…, må det holdes lokk på følelsene? Må det skjules når man ikke har det bra?? Jeg er så oppriktig lei av å måtte fremstå som om jeg har det bedre enn det jeg har. Det tar så fordømt mye energi å late som! Livet består jo av både opp- og nedturer, men det er oppturene vi gjerne vil snakke om. Fordi det er så mye enklere. Det er så mye enklere å fremstå som vellykket enn “mislykket”.

Jeg mener man skal kunne spørre hverandre om hvordan man har det, uten å frykte for et “negativt” svar.

Det skal være GREIT liksom!

Månelyst_1200x600

Hei jeg heter Gro Anita og velkommen til bloggen min. Her vil jeg prøve å gi inspirasjon, støtte og vise et lite bilde på hvordan det kan være å leve med fibromyalgi. Vi er mange og jeg er en av de! Fibromyalgi har mange tabu og er en sykdom som er vanskelig å diagnostisere, og det finnes fremdeles ingen kur. Men det er mange ting som kan gjøre hverdagen bedre, det er bare litt vanskelig å finne den riktige veien. Jeg har levd med diagnosen siden 2009, men sykdommen har jeg mest sannsynlig hatt i mange flere år. Det har vært en lang reise fra det å kanskje tro at man ikke er helt frisk, til å få tilstanden definert. Veien for å lære hvordan å leve med denne sykdommen har vært kronglete, noe jeg åpent og ærlig kan si den fremdeles er. Med denne bloggen vil jeg gi dere et lite innsyn i mitt liv på hvordan denne sykdommen gir meg og mine pårørende utfordringer på godt og vondt. Og hvem vet, kanskje vi kan gi noe tilbake til hverandre.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hopp til verktøylinje