NÅR KROPPEN SKRIKER NEI!!!

Trene når kroppen sier nei 19.09.18 - 1500x1127

Dagen for første blogginnlegg er kommet og det føles råskummelt å skulle blottlegge meg selv og mine innerste følelser og tanker. Jeg må bare slutte å tenke på det og bare gjøre det!

Dagen starter med det som er en av de største utfordringer med det å leve med fibromyalgi. Nemlig det å komme seg opp av senga eller sofaen når kroppen skriker NEI!! Jeg prøver så godt jeg kan, og når det er mulig, å komme meg opp i normal tid. For ingen ting er bedre enn å nyte en kopp nytraktet kaffe en tidlig morgen. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre.

I dag har det vært en dag da kroppen rett og slett skriker NEI! All fysisk aktivitet føles umulig og hver eneste del av kroppen verker og hodepinen banker. Ikke før klokken nærmer seg 12 klarer jeg å komme meg ut av senga, og jeg tenker umiddelbart på hvordan jeg fortest mulig skal finne sofaen min. Ingen ting annet frister… Men allerede på veien ned loftstrappa begynner hjernen å tenke andre tanker. Hva med en dusj? Eller hva med å fortsette med strikkinga jeg la fra meg i går kveld? Jo lengre ned loftstrappa jeg kommer jo større ambisjoner får hjernen. Problemet er at hjernen og kroppen ikke samarbeider,  de er rett og slett på to forskjellig planeter.

Tross stive ledd og all slags vonter i kroppen, klarer jeg å komme meg i dusjen. Hjernen fortsetter med sin ambisjon, noe som gjør at jeg velger treningstøy i stedet for den gode kosekjolen jeg vanligvis velger på slike dager. Jeg tenker, okei, kanskje jeg klarer det. Kanskje jeg klarer å få på meg joggeskoa og komme meg ut…..men først må jeg legge meg på sofaen.

Jeg ligger på sofaen og ser på skoa i gangen, de roper på meg…. Jeg vil jo så gjerne, men det er så utrolig utfordrende. Når noen spør meg hvordan det føles, da spør jeg tilbake: Hvor mye har du lyst til å trene eller i det hele tatt være i fysisk aktivitet når du ligger i influensa og kroppen din verker? Ingen har pr. dags dato fortalt meg at noe annet enn sofaen, eller aller helst senga, har vært å foretrekke i en slik situasjon. Og det er da man må finne sin indre styrke og begynne å kjempe imot alt det kroppen din prøver å si deg. Og det er da jeg prøver å fokusere på hvor godt det er etterpå, når du kommer hjem og har fullført en liten gåtur eller en liten treningsøkt på treningssenteret. Jeg tenker «litt» er bedre enn ingenting. Klarer jeg å komme meg til sentrum, er jo det bra også…da har jeg jo klart noen få hundre meter… det må jo være supert….??

Når klokka bikker 17 da nærmer kvelden seg og jeg ligger fremdeles på sofaen. Joggaskoa har begynt å gi meg opp…. Jeg går på badet med det formålet å ta av meg treningstightsen for å bytte til kosekjolen min. Tenker at kroppen har vunnet over sinnet denne dagen også. I det jeg skal vrenge tightsen av meg, skjer det noe…. nei, faen heller, dette skal jeg klare! Jeg trekker tightsen på igjen og skynder meg bort til joggeskoa før tanken forsvinner. Plutselig er jeg kommet meg ut døra og jeg har faktisk klart det! Jeg vant over smertene og jeg vant over kroppens alle tegn og signaler. Fy fader det gir en god følelse når jeg mestrer akkurat dette. Det høres lite ut, men det koster så utrolig mye. Det er akkurat dette jeg vil prøve å formidle med bloggen min, disse «små» utfordringene hverdagen gir meg. Og hvordan jeg mestrer og ikke mestrer de. For det er ingen dag som er lik.

Håper jeg kan være en person som noen av dere lesere kjenner dere igjen i, samtidig som jeg kanskje kan være den som kan sette ord på det mange føler og tenker. Det er dessuten mange pårørende der ute som også lurer på hvordan denne sykdommen rammer, og som heller ikke har fått det godt nok beskrevet, eller som kanskje har blitt lei all denne sytingen og mener det bare har med viljen å gjøre. Hvem har ikke hørt uttrykket «vondt i viljen»??… Men det kan jeg med en gang avkrefte, det er ikke der det ligger….

Ligger på sofan med god samvittighet 19.09.18 - WEB

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.